(Foto: Alejandro Cuellar, www.sjofestivalen.no)

Sjoa Challenge er en multisport-konkurranse som arrangeres i forbindelse med Sjoafestivalen
Konkurransen er tilrettelagt så den passer for alle i “normal form”, og er en lagkonkurranse hvor man skal ta seg fra Gjende og ned til Riksanlegget i Sjoa. Det er fire deltagere på hvert lag, hvor to og to kjemper seg gjennom de første fem etappene, mens de tre siste etappene gjennomføres av alle fire. Jeg benyttet dette som en test på formen før Birken, og hadde det veldig moro, og ble grusomt sliten! Vårt lag bestod av Svein Rusten, Albin Kristensson, Wenche Hellén og meg selv da…som the weakest link.

Lørdag morgen, 06:00.
Frokost. Ute ligger skodda tett, og det er 8 varmegrader. Om tre timer går startskuddet for historiens første Sjoa Challenge ved kaia på Gjende. Avreise fra hjemme er kl. 7, og etter frokosten smøres det niste, vannflasker fylles og sykler, våtdrakter, hjelmer, joggesko, sykkelsko… alt som trengs stuves inn i følgebilen.

08:00
Etter en snau times biltur er vi fremme ved Gjende. Det første vi ser er en av motstanderne som allerede er godt oppvarmet og irriterende lett på foten. Vi beskuer starten på første etappe; ut av veien og rett opp i lyngen. De andre lagene er en miks av padlere, vennegjenger og vanlige normalt trente folk som er lystne på en utfordrende dag litt utover normalen.

(Foto: Alejandro Cuellar, www.sjofestivalen.no)

09:00 Første etappe 4,5 km Løping Gjende-Bessheim
Klar – ferdig – gå…. og det var det. Jeg sprakk etter godt og vel 500 meter, i den bratte stien opp mot en fjellknaus ved Gjende. De andre lagene satte et relativt høyt tempo og jeg fikk et solid bevis på at det bør kjøres MYE intervall før Birken. Svein (som var min parkamerat) spratt som ei fjellgeit, og prøvde å dra meg med, men det svimlet for øynene og luktet blod oppi lyngen. Når vi nådde toppen, dvs. halvegs…. så vi den første kanoen ta av på andre etappe. Stakkars lagkamerater. Stakkars meg.

Andre etappe, 7 km kano, Bessheim-Heimsand
Albin og Wenche tok padleetappen, og gjorde en kjempeinnsats over sjodalsvatnet. Denne etappen var en skikkelig kraftprøve og 7 km på vann er langt. (Personene på bildet er fra lag 6. Jeg var trolig ikke ferdig med løpinga ennå på dette tidspunktet…)

(Foto: Alejandro Cuellar, www.sjofestivalen.no)

Tredje etappe, løping/ducky, 2,5 km + 14 km Heimsand – Russtangen – Grotåe
Først løp vi 2,5 km i våtdrakt, det må bare oppleves. Ta gjerne på hjelm også. Etterhvert nådde vi “kajakken”; en oppblåsbar kano/kajakk som vi lempet ut i elva ved Russtangen og satte i gang som Brødrene Dal i Elvegris nedover rolige stryk. Det føltes litt som å padle med bremser på. Noen morsomme bølger var det likevel og vi fikk dusja oss godt undervegs. Og jeg drakk en god porsjon av Sjoa. Vi lå fremdeles håpløst langt etter (ca en halv time, men legg merke til at vi på denne etappen tok inn 5 minutter på lederlaget! F-e-m minutter!

Fjerde etappe. Løping/tauaktivitet, Grotåe – Ridderspranget, 8 km + 100 meter
Vanvittig etappe av Albin og Wenche. På 8 km løping hentet de inn 15-20 minutter (!) på nestsiste lag. Dermed tok de oss skikkelig på senga før neste veksling. Løpingen gikk stort sett på skogsveg, og tauaktiviteten var å fire seg over Ridderspranget.

Femte etappe, sykling, Ridderspranget-Brurusten-Murudalskrysset, 11,2 km
Her ble det hektisk. Albin og Wenche satte verdensrekord på forrige etappe og overrumplet oss i vekslinga, men vi fikk kastet oss av gårde i en rasende fart, dog med mitt startnummer liggend eigjen i bilen. Grei sykkeletappe på gresskledd skogsveg og rask utfor ned mot Murudalskrysset.

(Foto: Alejandro Cuellar, www.sjofestivalen.no)

Sjette etappe, sykling, Leirflata – Skinnarberget, 8,5 km
Her hektet Wenche og Albin seg på og vi syklet videre ned mot Heidal. Stigningen opp fra Leirbua Handel sendte meg rett inn i syreland igjen og kroppen var kjemisk fri for energi. At neste post bestod i å kaste seg ut i elva på et plastikkbrett hjalp særdeleslite på motivasjonen. Men vi nådde da toppen på et vis og raste utfor mot Heidal og elva.

Sjuende etappe. Elvebrett. Skinnarberget 100 meter (tvers over elva… liksom).
Nå var det tomt for krefter. Prøvde å få i meg en banan mens jeg tredde på meg den seige, våte, uvillige våtdrakta. En mann hektet på meg en flytevest, og en dame ga meg et “Riverboard”. Resten av laget stod ved elva og ventet. Jeg slepte med meg brett, banan og ei sjokolade ned til bredden, og før jeg visste ordet av det hadde vi slengt oss ut i elva. Planen var å ligge 45 grader motstrøms og padle seg over med hendene og føttene. Dette skjedde:

Plask. Masse vann. Brettet snur seg nedover. Jeg tviholder meg fast. Stor bølge. Brettet sklir unna. Jeg basker meg oppå. Raser nedover elva. Under vann. Ser i det fjerne at Svein og Albin nesten er over og at de ligger på brettet og padler. Prøver å dra meg inn på brettet og slipper håndtaket for å padle… men det er som å balansere på en badeball. Nærmer meg et lite stryk og ser mulighet for å dra meg i land i svingen. Sparker som en gal, men kommer meg ikke inn. I det jeg dras nedover “stryket” ser jeg en kajakk berge søsteren min inn til andre bredden og jeg sender ut et lite krigshyl som forteller verden at jeg mer eller mindre er klar for å berges. Kajakken er der straks, snur til baken og jeg griper tak i et håndtak. Minuttet senere ligger jeg i vannskorpa og lurer på hva i helsike som akkurat skjedde. Elvebrett; ikke min greie.

Åttende etappe. Rafting. Skinnarberget – Faukstad – MÅL. 11 km.
Slaget er tapt. Min søster og meg plukkes opp av raftingflåten godt og vel en halv kilometer nedenfor der vi egentlig skulle gått i land og startet neste etappe. Vi kommer oss ombord og laget får seg en fin raftetur som avslutning på dagen. I konkurranse ville vi unngått bølgene og fossrodd i strømmen, men roer ned og benytter anledningen til å vise svensken på laget hvordan ei elv i Gudbrandsdalen oppfører seg i de råeste bølgene. Kjempefin avslutning på en heftig dag. Vi er sist i mål, men med en kjempeopplevelse som vi håper enda flere vil delta på neste år. Her kan alle melde på lag, uten forkunnskaper av noe slag og bare ha en heftig dag langs Sjoa med masse utfordringer, slit og moro.

Hva sier dette meg om Birken?
Vel. Kondisjonen er for dårlig. Målet for Birken har vært – og er – å fullføre. Jeg holder på den. Jeg har trent mye i vinter, men merker at jeg kanskje burde trent ennå mer kondisjon, det er mye å gå på. Men for all del; for seks måneder siden ville jeg aldri klart å fullføre Sjoa Challenge. Og neste år skal vi kjempe om medalje :)

Video fra arrangementet